Kinas investeringer i Afrika: Et nødvendig skritt mot merverdi?
Kinas investeringer i Afrika: Et nødvendig skritt mot merverdi?
Berlin (OTS)
I noen tid nå har Afrikas rolle vært på dagsorden for store makter som Kina, USA og EU. Men til tross for den felles interessen for de verdifulle råvarene på kontinentet, er det fortsatt mye forbedringspotensial i utviklingen av verdikjeder. På Forum for China Africa Cooperation (FOAC) i Beijing diskuteres nye prosjekter intenst, men det forventes ingen grunnleggende endring i den forrige strategien.Problemet er tydelig skissert: De 54 afrikanske landene blir møtt med utfordringen med å bruke ressursene sine effektivt og utvikle sin egen økonomi uavhengig av eksterne aktører. Så langt har de lite omfang fordi de store forretningsmaktene ikke setter insentiver for å oppnå dette målet. I stedet forblir Afrika fanget i rollen som råvareleverandøren, mens betydelig høyere priser kan oppnås på markedet for bearbeidede produkter som sjokolade eller tekstiler.
Kinas nye silkevei og effektene på Afrika
Som en del av Kinas globale investeringsoffensiv, kjent som New Silk Road, har landet i Afrika allerede implementert betydelige infrastrukturprosjekter. Disse inkluderer bygging av havner, jernbanelinjer, flyplasser og industriparker. Målet med disse investeringene er å optimalisere transporten av afrikanske råvarer til Kina. Disse tiltakene viser hvordan Kina prøver å utvide sine økonomiske interesser i Afrika ytterligere, men uten å støtte de lovende mulighetene for lokal merverdi.
Et spesielt fokus er på jordbruk, der over 100 millioner småbondefamilier bor. Til tross for det enorme potensialet i denne sektoren, forblir mye ubrukt. Regjeringene i Afrika og i det globale nord er forpliktet til å skape rettferdige rammeforhold for småbønder. Dessverre fremmes bare den eksportorienterte agrobusinessen, og markedet asymmetrier strammer situasjonen for de enkelte bøndene.
Politisk innflytelse og fremtiden til Afrika
Det politiske landskapet er spesielt sammensatt i denne sammenhengen. Selv om det er tegn på en felles politisk vilje, fortsetter geopolitikk å skille landene i favoritt og mindre favoriserte aktører. Under dekke av den globale energiovergangen regnes Afrika fremdeles som en uunnværlig kilde for råvarer som mangan, litium og kobolt. Men en reell diversifisering for å behandle næringer og bærekraftig utvikling har så langt mislyktes.
Utfordringene som Afrika konfronteres med - fra utilstrekkelige handelsforhold til manglende tilgang til moderne teknologier - gjør det klart at en dyp endring er nødvendig. Diskusjonene på FOAC kan være begynnelsen på å skape nye perspektiver, men det vil ta tid å gjøre reelle fremskritt som går utover de vanlige modellene.